God stresstest i norsk drittvær

Bobilferie i Norge er kanskje noe av det fineste man kan oppleve – vel å merke når været spiller på lag. Men det kan også være en skikkelig test av både bobilen, utstyret og ikke minst samarbeid mellom mennesker.

La meg si det først som sist; jeg tror denne bobilturen kunne avdekket mer vriene lekkasjer og flere feil generelt enn vårens tetthetskontroll på verkstedet. Det regnet nemlig noe så aldeles forferdelig at humøret kunne blitt en emosjonell berg-og-dalbane. Men heldigvis innfridde Carthagoen med null hull, og de mange store og nasjonalromantiske opplevelsene blokkerte for enhver tendens til negative tanker om vær og dårlige veier.

Du forstår sikkert allerede at vi opplevde Norge på sitt flotteste, og kanskje sitt våteste i vestre deler av kongeriket. Likevel gleder vi oss til en ny Norges-ferie i 2020, hvor vi er forberedt på ny test av superundertøy, regntøy, varm dusj ombord og varmeapparat med både strøm og gass. 

‍

Inn i drittværet

‍

Vi hadde planlagt de detaljer rundt vestlandsturen sent i august, selv om vi var beredt på å endre planene underveis. Det er jo nettopp det som er så fint med bobilferie. Du kan angre, endre kurs og plan akkurat når du selv vil. For noen år siden hadde vi forlatt Rallarvegen og Flåm da vi så værmelding med en hel ukes regnvær fremover. Da sviktet vi moder Norge og kjørte til nærmeste høytrykk – sydøst i Sverige. Denne gangen forlot vi et sommerlig Sarpsborg og kjørte en 500 kilometer lang etappe til Bøyabreen i Fjærland. Eneste stopp underveis var på fergen over Sognefjorden, og en tur innom Sogndal lufthavn for å plukke opp junior som kom med fly fra Stavanger.

Vi var spente på hvordan det ville bli å bo to godt voksne og to 25-åringer i bobilen. Den helintegrerte Carthagoen viste seg heldigvis stor nok. Praktisk å kunne gjemme bort en hel dobbeltseng med sengetøy ved å bare skyve den oppunder taket. Og varmeapparatet fikk en flying start, både for varmens del og det å tørke våte klær på dusjrommet. Jeg stusset over hvor lite gass det går med også.

‍

Regnets trommevirvel

‍

Det regnet tett hele den første vestlandsnatten, mens vi spiste frokost og fortsatte selvsagt da vi skulle bort og beskue brekanten. Men når bilen er tett og varm, virker natteregnet bare som en behagelig trommevirvel som prøver å lage litt drama.

Kjøreturen gikk langs smale veier og stupbratte fjellsider ved Jølstervannet. Deretter inn gjennom trange Våtedalen – hvor nysgjerrige og selskapssyke sauer og geiter fungerte som manuell bomstasjon på fylkesveien. Så åpenbarte den vakre vestlandsbygda Byrkjelo seg, samtidig som regnet tok en pause. På Utvikfjellet ble det fjellvandring i regnvær, en fin aktivitet så lenge den avsluttes med en varm dusj og tørre klær. Videre gikk ferden til Loen, hvor vi testet både magemuskler, klatreferdigheter og mental styrke i Via Ferrata. Vi leide skikkelig utstyr, og valgte å stole på egne erfaringer – uten instruktør. En kjempeopplevelse, men kanskje en bobilopplevelse for den mer aktivitetssøkende. Det viktigste når man er på tur i regn dag etter dag, er å få tørket klær og holdt seg tørr og varm. Det lille baderommet i bobilen fungerer utmerket som en fuktig sluse, slik at vi klarer å holde resten av bilen tørr innvendig. Det store bagasjerommet er også supert å ha når utstyr og klær blir møkkete. Det er viktig å holde det rent og ryddig i bobilen, både for trivsel og hygge. Jo trangere man har det, jo viktigere er det å ha system og rydde – ofte.

‍

Trygg på veien

‍

Vi fikk bekreftet at klatreferdigheter og den mentale høydestyrken var under kontroll, så da gikk turen videre til Turtagrø for å møte en fjellfører som skulle ta oss høyt til værs på fjelltopper over 2000 meter. Det som overrasket mest på de til tider svært så smale veiene langs fjorder i trange daler i vest, var følelsen av stålkontroll bak rattet i bobilen. For bobilferskinger er det en deilig åpenbaring når man merker at bilen er godt plassert i veien og man har kontroll nesten med millimetersmargin. De store sidespeilene og det firkantede karosseriet gjør det etter min mening enklere å beherske tett nærhet til autovern og møtende biler enn med en vanlig personbil.

De spisse og bratte fjellene Hurrungane er det fysisk ganske tøft å bestige for godt voksne. Men med en dyktig og trygg fjellfører kan man ta fornuftige avgjørelsene uten å ta for mye risiko. Den 21. august kom det snø i høyfjellet. Og med tåke i tillegg ble ruta gjort om fra å forsøke å bestige Storen til å satse på Austabotntindane. Det ble mye klyving, steinur og ikke minst stupbratte fjellsider ned fra eggen vi gikk på. Selv om sikten ikke var den beste, nådde vi flere 2000-topper og kom etter en lang dag ned igjen like hele til Turtagrø. Her kunne vi overnatte på grusplassen rett ved veien. Gratis, med storslagen natur i alle retninger og fricamping på sitt beste. Vi er heldige som kan oppleve slikt i Norge. Bare man tar hensyn og ikke parkerer et sted slik at man erter på seg noen.

‍

Mer vått

‍

Planen om å kjøre videre til Bergen ble endret grunnet vedvarende lavtrykksaktivitet fra vest. Vi campet på golfbanen i Voss og de to yngste planla rafting. Dessverre viste det seg at dette ikke var mulig, fordi elva hadde altfor stor vannføring etter dagevis med store nedbørsmengder. Sikkerheten først – så vi fikk dra videre. Regnværet langs Hardangerfjorden på vei sydover i fjellheimen var av den massive sorten. Det dannet seg fosser på de utroligste steder, og utsikten ble dårlig. Men opplevelsen ble større og mer spektakulær. Og Carthagoen var tørr og vanntett heldigvis, for det kom uante mengder med vann fra oven.

Vi kjørte videre til Stavanger, og fikk heldigvis et par dager ganske fint vær. Ikke spesielt varmt, men det regnet ikke. Til og med noen timer sol ble det, og da var det ny tur ut i naturen. Vi overnattet sentrumsnært på vakre Mosvangen camping ved Mosvatnet. En veldig ryddig og hyggelig plass med gangavstand til skalldyrsrestauranten i Vågen, oljemuseet og andre spennende severdigheter.

Bobilferskingen fikk testet alt utstyr og opplevd fedrelandet i alle valører. Hjemturen gikk om Sørlandet og langs kysten. Da vi parkerte hjemme, hadde vi tilbakelagt 1.813 kilometer gjennom en hel uke med bobillykke – eller bobilglede som Stamsaas Fritid har som et presist og herlig slagord.

‍

Finn din drømmebobil her!